I denne artikkelen får du se noen bruksområder for dimakkorden. Artikkelen er skrevet som et svar på et spørsmål til artikkelen – Spill vriåtter med dimakkorden. Det ble til en temmelig teknisk og teoretisk artikkel, men vil forhåpentligvis være nyttig for dem som vil gå litt dypere inn i teorien. Kom gjerne med spørsmål, kommentarer og utfyllende informasjon i kommentarfeltet!
I artikkelen vil jeg se på:
- dimakkorden som 7. trinnsakkorden i dur
- dimakkorden som 2. trinnsakkorden i moll
- dimakkorden som forkortet dominant
Som 7. trinnsakkorden i dur
«Diminished chords are unstable chords, they are very dissonant. They seem like they lack something, they need something. And usually that something ends up being the major chord a half step up from that diminished chord.
– theguitarsuite.com
Skalaakkordene til en durskala. Vi finner den forminskede akkorden på 7. trinnet.
Dimakkorden vi finner på 7. trinn i durskalaen videreføres vanligvis til akkorden på trinnet over, altså til tonika. I tradisjonell satslære betegnes denne akkorden med Dm – Dominantens mediant. (se under for en nærmere beskrivelse av funksjonssymbolene). Denne dimakkorden inneholder et tritonusintervall – mellom grunntonen og kvinten i akkorden. Dette tritonusintervallet vil gjerne løse seg opp, og då går helst grunntonen et halvt trinn opp og kvinten et halvt trinn ned. De lander da henholdsvis på grunntonen og tersen i tonika.
7. trinnsakkorden i F-dur som er Edim, leder her inn mot 1. trinnsakkorden - F. Dette markeres med funksjonstegnene Dm - T (Tominantens mediant - Tonika).
7. trinnsakkorden kan også lede til 6. trinnsakkorden, og gi en skuffende kadans:
Her leder 7. trinnsakkorden til 6. trinnsakkorden og danner en skuffende kadans. Vær obs på at over noten står besifringssymbolene, og under noten står funksjonssymboler.
Forklaring på funksjonssymbolene:
T = tonika, 1. trinnsakkorden.
Dm = dominantens mediant. Medianten blir den akkorden vi finner i tersavstand over den gjeldende akkorden, i dette tilfellet dominanen. Den deler to av dominantens toner. OBS – Dm står i dette tilfellet ikke for D-moll!
Ts = tonikas submediant. Ordet sub angir at vi skal finne medianten under den gjeldende akkorden. Ts ligger da i en tersavstand under Tonika.
Som 2. trinn i moll
En ren mollskala får vi ved å spille en durskala fra 6. trinn. Vi ser da at den forminskede akkorden kommer på 2. trinn i skalaen.Se artikkelen om kirketonearter og modale skalaer, eller se videoen lynkurs i kirketonearter og modale skalaer.
Skalaakkorder i moll. Her ser vi at den forminskede akkorden kommer på det 2. trinnet i skalaen.
Tradisjonell satslære
I tradisjonell satslære brukes ikke den forminskede 2. trinnsakkorden så ofte på grunn av den forminskede kvinten. Den gjøres enten om til en septimakkord, enten i dur eller moll, eller tolkes som en subdominant med tillagt sekst – S6. Her skal vi se eksempler på disse tre variantene:
Variant 1: 2. trinnsakkorden gjøres om til mollseptimakkord:
Her gjøres 2. trinnsakkorden Edim om til Em7. I dette tilfellet vil 2. trinnsakkorden fungere som (hold tungen rett nå…) subdominantens submediant med septim: Ss7. Den vil altså fungere subdominantisk.
Her har vi byttet ut den forminskede akkorden vi finner på 2. trinn i moll med en mollseptimakkord. 3-tallet under Ss7 viser til basstonen, som her er tersen (3).
Variant 2: 2. trinnsakkorden gjøres om til en durseptimakkord
Her vil akkorden i tradisjonell satslære bli betegnet som en bidominant (eller vekseldominant). Denne bidominanten vil lede mot akkorden på 5. trinnet, som er toneartens «ekte» dominant. Vi kaller derfor durseptimakkorden på 2. trinn for Dominantens Dominant – DD.
Her er den forminskede akkorden på 2. trinn i moll gjort om til en durseptimakkord. Den blir dominanten til dominanten og betegnes med: DD
Variant 3: 2. trinnsakkorden tolkes som en subdominant med tillagt sekst.
I noen tilfeller velger man å kalle den forminskede akkorden på andre trinn i moll som en subdominant med tillagt sekst.
Akkorden på 2. trinn kalles da S6 (som står for subdominant med tillagt sekst) og leder helst til 5. trinnsakkorden som er dominanten D.
Her "later" vi som om den forminskede akkorden på 2. trinnet (Edim) egentlig er en del av subdominanten (G). Tonen E i E-dim blir da sekseren i G, og vi skriver dette som S6 i funksjonsanalysen. I besifringen er det ryddigere å skrive det som det er, nemlig en E-dim med G i bass. Merk: vi har ikke med tonen D som er kvinten i G.
I jazz/pop/rock
I jazz/pop/rock tradisjonen er denne dimakkorden på 2. trinn mye mer brukt i sin oprinnelige form. Her videreføres gjerne den forminskede kvinten slik at den danner b9-en i dominantakkorden. Dominanten føres gjerne videre til tonika og vi får da den velkjente 2-5-1 progresjoneni moll:
I jazz/pop/rock bruker vi gjerne den forminskede akkorden på andre trinn som den er, og legger gjerne på septimen også. Dette er en vanlig variant av 2-5-1-progressjonen i moll.
Dimakkorden som forkortet dominant
Tersen, kvinten og septimen i en dominantakkord utgjør en dimakkord. På den måten kan vi si at en dimakkord er en dominantakkord uten grunntone, eller en forkortet dominant som det kalles i tradisjonell satslære. En forkortet dominant noteres som en gjennomstreket D.
Forkortet dominant er en dominantseptimakkord uten grunntone. En dimakkord kan derfor kalles for en forkortet dominant. Vi tenker oss da at grunntonen ligger en stor ters under nederste tonen i dimakkorden.
Dimakkorden vi finner på 7. trinnet i en durskala (se øverst) kan derfor tolkes som 5. trinnsakkorden – dominanten – uten grunntone. Derfor leder den fint inn i tonika, og fungerer på en måte som en dominantakkord.
7. trinnsakkorden i dur kan også benevnes som en forkortet dominant, dvs. en dominant uten grunntone.
I moll kan den forminskede akkorden på 2. trinn også tolkes som en forkortet dominant. Da vil grunntonen i denne dominanten ligge på 7. trinn og lede mot tonikas mediant.
I moll vil den forminskede 2. trinnsakkorden også kunne innta en rollle som forkortet dominant. Denne dominanten vil lede mot Tonikas mediant (Tm)
Til slutt skal vi se på en vanlig bruk av denne forkortede dominanten i jazz/pop/rock. Det er å lede kromatisk oppover, f.eks. fra F til F#dim til Gm. F#dim kan sees på som en forkortet D7, som er dominanten til Gm. Dermed leder F#dim fint inn til Gm.
Her bruker vi den forkortede dominanten for å få en kromatisk oppgang fra F til Gm.
Stein Høyer says
HEISAN VIDAR !
Som du selv uttrykker det innledningsvis i denne artikkelen – dette ble temmelig teknisk og teoretisk. Ikke desto mindre er det et interessant tema du skriver om, og jeg hadde gjerne sett at du omarbeidet hele artikkelen slik at substansen i denne ble atskillig lettere tilgjengelig for oss amatør-musikere!
Vidar says
Hei!
Ja, det ble en artikkel for «spesielt interesserte» kanskje… :-)
Jeg skal se om jeg kan lage en oppfølger med konkrete eksempler, kanskje noen små videoer som kan ta for seg de ulike variantene…
Artikkelen var opprinnelig et svar på et spørsmål om hva dimakkorden kunne brukes til… så det kan nok være en god ide å lage noen enda mer konkrete eksempler!
Jeg skriver det opp på listen min, og kommer tilbake til dette etterhvert!
Vidar
Eirik Arnes says
Hei!
Lurer på følgende:
En Cdim7 akkord inneholder tonene c, eb, gb og a, og kan derfor også kalles Ebdim7, Gbdim7 og Adim7. Er det likegyldig hvilket navn man gir disse akkordene i en gitt sammenheng?