Besifringssymboler – hvordan besifrer vi grunntreklangene?

Besifring er en måte å beskrive akkorder på bare ved hjelp av bokstaver og tall (og noen tegn). Dette gjør det lettere å fortelle en musiker hvilke akkorder som skal spilles uten å måtte skrive alle tonene ned på noter. I denne artikkelen skal du få lære hvordan du kan besifre treklangene. Treklangene er grunnstammen i akkordene og all annen besifring bygger videre på det du får lære her.

I artikkelen om hvordan vi bygger ulike treklanger så jeg på hvilke typer treklanger som finnes. Disse er:

• Dur
• Moll
• Forstørra
• Forminska

Nå skal vi se på hvordan vi kan beskrive disse fire treklangstypene ved hjelp av besifringssymboler.

Durtreklanger

For å beskrive en durtreklang med besifring skriver vi bare grunntonen i akkorden som en stor bokstav.

Molltreklanger

For å beskrive en molltreklang bruker vi først grunntonen som stor bokstav etterfulgt av bokstaven m (moll). Bokstaven m skrives alltid som liten bokstav. Noen steder kan vi se tegnet minus «-» istedet for «m». Dette er spesielt vanlig i jazznoter. Det er også noen som bruker stor bokstav for dur og liten for moll, for eksempel:

• «G» = g-dur
• «g» = g-moll

Dette kan fort bli veldig forvirrende! Så derfor holder vi oss til liten m for å betegne moll.

Forstørra treklanger

Når vi skal beskrive en forstørra treklang begynner vi også med grunntonen som stor bokstav. Deretter er det mest vanlig å skrive «+», for eksempel: C+. I noen bøker/noter kan man også se forstørra akkorder besifret med: C aug. Aug er forkortet for augmented som betyr forstørra.

Siden det er kvinten (tone nr. 5 i skalaen) som er utvidet i forhold til den vanlige durakkorden kan man også angi dette med å skrive #5. Dette betyr at kvinten (5-ern) er hevet (#) med en halv tone. Når man skriver slike endringer av enkelttoner – også kalt altereringer – bruker man som oftest parantes rundt: C (#5).

Forminska treklanger

Til slutt har vi forminska akkorder. Også her skriver vi grunntonen som en stor bokstav først. Etter grunntonen kan vi gjøre som på forstørra akkorder, enten bruke et symbol eller en ordforkortelse. Bruker vi ordforkortelsen skriver vi «dim» (for diminished = forminska):

«dim» kan også brukes om en fireklang der vi har enda en liten ters på toppen – se firkantene i figuren over. Denne ekstra tonen vil ikke påvirke klangkarakteren noe særlig.

For å gjøre det lettere å både lese og skrive akkordene er det fint å bruke symboler. Ved forminska akkorder kan vi skrive en liten runding bak grunntonen som i figuren til venstre.

Har du sett andre symboler og besifringstegn som du lurer på? Diskuter gjerne via kommentarfeltet!

I neste uke skal jeg vise hvordan du kan bygge videre på det du har lært i denne artikkelen for å beskrive alle mulige akkorder.