Dominantakkorden – hvor leder dette hen?

Vi har tideligere vært innom dominantakkorder, og sagt litt om hvordan de leder til en ny akkord. I artikkelen om «Harmonisk og melodisk mollskala» så vi hvordan dominantakkorden førte til at skalaen ble endret fra ren moll til harmonisk moll. Men hva er egentlig en dominantakkord? Og hvorfor er den så viktig?

Spenning og avspenning

Veldig mye av fremdriften i den vestlige musikken kommer fra en variasjon mellom spenning og avspenning. I musikken kan spenning være mange ting. Det kan være dissonanser, det kan være trinnvise bevegelser som leder mot en bestemmelsestone og det kan være at vi oppfatter spenning i avstanden mellom to toner. Avspenning kan være når dissonansene løser seg opp til åpne, konsonnerende intervaller, når trinnvise bevegelser lander på en bestemmelsestone eller når en følelse av avstand til f.eks. en grunntone løser seg opp og lander.

Noen intervaller har også en naturlig tyngdefølsele mot en av tonene i intervallet. En ren kvart vil gjerne «lande» på den øverste tonen. En ren kvint vil gjerne «lande» på den nederste tonen. Dette har med overtonerekka å gjøre og hva øret vårt oppfatter som grunntonen. Her er to eksempler på dette:

Her er to lydeksempler på dette. I det første eksemplet føles den øverste tonen som grunntone og i det andre eksemplet er det den nederste tonen som føles som grunntone:
Stigende kvart:

Synkende kvint

5. trinnet – dominantakkorden

Hvis vi tar utgangspunkt i en durskala, vil akkorden som ligger på 5. trinnet i skalaen ligge en ren kvint over akkorden på 1. trinnet. Denne 5. trinnsakkorden kalles for dominantakkorden. Akkorden på 1. trinnet kalles tonika.

I forrige avsnitt så og hørte vi at en ren kvint gjerne vil lande på den nederste tonen. Derfor vil en akkord naturlig lede mot en akkord som ligger en ren kvint under. Hvis du ser på kvintsirkelen og følger den mot sola kan du se en rekke av slike fallende kvinter. Du kan derfor bruke kvintsirkelen som en måte å finne ut hvor en akkord leder.

For at vi skal kunne kalle en akkord for en dominant, eller si at den fungerer dominantisk, må den føres videre til en 1. trinnsakkord. Hvis den ikke gjør det vil vi ikke kunne si at den fungerer dominantisk. Det finnes selvsagt unntak til denne regelen, men for nå kan vi ha dette som et utgangspunkt.

Ledetonene

I tillegg til å naturlig ville lande på en ren kvint under er der også flere ting som gjør at en dominantakkord leder mot tonika. I en dominantakkord har vi også ledetoner.

En ledetone er en tone som leder trinnvis inn mot en «landingstone». Den sterkeste ledeeffekten får vi når dette trinnet er kromatisk (dvs. at ledetonen er et halvt trinn over eller under «landingstonen»).

Treklanger

Her ser vi en 5. trinnsakkord som leder mot en 1. trinnsakkord. I en dominant er tersen den viktigste ledetonen. Tersen i en dominant leder trinnvis inn mot grunntonen i tonika. Hvis vi har durdominant ser vi da at vi får en kromatisk ledetone – den ligger et halvt trinn under landingstonen. Hvis vi har molldominant ser vi at vi får et helt skalatrinn mellom ledetonen og landingstonen. Siden vi får den sterkeste ledeeffekten når ledetonen er et halvt trinn unna landingstonen er det vanligst å bruke durakkord som dominantakkord.

Fireklanger

Hvis vi utvider til fireklanger vil vi få enda en ledetone, nemlig septimen. I en dominantakkord bruker vi liten septim. (Dette skjer også naturlig hvis vi bygger akkorder på durskalaen. Da vil 5. trinnsakkorden bli en durakkord med liten septim).
Den lille septimen leder inn mot tonikas ters med et halvt trinn. I en septimakkord har vi derfor to ledetoner som leder til sinde landingstoner med et halvt trinn. Den ene ledetonen (tersen) går et halvt trinn opp, og den andre ledetonen – septimen – går et halvt trinn ned. Dette skaper en veldig fin balanse i bevegelsene og vi får en god avspenning når vi lander på tonika.

Hvis vi lander på en molltonika vil septimen lede nedover med et helt trinn. Men i dette tilfellet vil dominantens ters være en tone som vi ikke naturlig finner i mollskalaen (se artikkelen om harmonisk moll) og derfor vil ikke effekten av ledetonene bli noe særlig redusert.

Tritonusintervallet

Når vi bruker fireklanger på dominantakkorden er der også et annet element som er med på forsterke ledeeffekten. Avstanden mellom tersen og septimen i en durdominantseptim blir en tritonus. Dette oppfattes for de fleste som et dissonerende intervall, og gir akkorden ekstra spenning. Dette intervallet løses opp til en ters (eller en sekst dersom akkorden er i en omvending) og det er et mykt og konsonnerende intervall.

Mange bekker små…

Til sammen vil alle disse faktorene gjøre at vi får en sterk og god ledeeffekt fra dominant til tonika. Den sterkeste effekten får vi når dominanten er en durakkord og helst med septim.